Bitte små hender og føtter

I dag har vi tatt gipsavstøpninger av hendene og føttene til lillegull. Kjøpte en sånn pakke på Babyshop med ramme, pute til å ta avtrykk i og gipspulver. og jaggu fikk vi to sett med hender og to sett med føtter ut av pakken:) Skal pusse de litt på kantene, male rammen som vi fikk i pakken og bruke en ramme fra ikea, også sette et sett med hender i den ene og et sett med føtter i den andre så har vi en til stua og en til rommet til Amalie.

Teller dager

Nå er det bare 5 dager til vi reiser hjem til Sandefjord! Gud jeg gleder meg nå! Savner både familie, venninner, hunden og egentlig bare byen. Også skal det bli koselig å vise fram det lille vidunderet:) Det blir litt spennende å se hvordan Amalie er på flyet da, men tror det skal gå veldig fint:)

Gleder meg kjempe masse til en god "gammeldags" 17. mai feiring med lapskaus hos tante Gro og onkel Vidar, stappa med folk i byen og tivoli! Har ikke vært hjemme på 17. mai de tre siste årene og det har ikke helt hvært det samme her i Stavanger. I løpet av uka etter 17. mai skal vi to dager over til halden å besøke bestemor og Tore også. Der er det også alt for lenge siden jeg har vært og de har heller ikke sett Amalie enda.

Skal også bli spennende å se hvordan Zeico er med lille gullet, han kommer sikkert til å passe såå på henne hele tiden den søtingen. Gleder meg til å kose og leke litt med han også! Her er et bilde av oss fra i vinter.

Amalie begynner å bli stor:D

I går var amalie 7 uker gammel og hun har passert termindatoen som var i helga. Hun vokser som bare det og er en kjempe snill liten jente! Hun sørger for at mamman sin får ca 5-6 timer sammenhengende søvn nesten hver natt:D Og etter mat i 5 tiden sovner hun igjen, og hun sover kjempe fint i sin egen seng. Da sover hun til 9 tiden da er det opp i senga til mamma for mat og litt kos, også sovner hun der og ligger der mens jeg står opp i ro og fred og lager meg frokost.På dagen er hun ganske oppmerksomhetssyk og hun er ikke noe glad i å ligge alene. Men hun er alikevell verdens snøteste og snilleste:D

På 6-ukerskontrollen forrige uke hadde amalie strekt seg til hele 50,5 cm og veide 3150 gr. Så n er hun en "stor" jente:D Hun har også begynt å smile litt, begynte litt rundt 5 uker gammel, men det er fortsatt ganske sjeldent og de er små, men er nok ikke så lange til hun smiler masse:D Er ikke så lett å få bilde av henne når hun smiler, men her er det hvertfall slutten av et bittelite smil:) Hun elsker å bade å smilte masse da hun ble badet her om dagen. Som dere ser begynner hun å bli god og rund i ansiktet, og hun har fått dobbelthaka til mammaen sin. hehe.

Nå må jeg virkelig bli flinkere!

Når jeg ført har opprettet en blogg burde jeg vel kanskje skrive litt i den og? Skal få fiksa litt på den også får vi se om ikke det blir et innlegg eller to litt senere i dag:)

Lillegullet har kommet

10. mars kom lillegullet som har fått navnet Amalie<3 hun kom litt tidligere enn ventet og hadde akkurett passert uke 34. Har skrevet laangt om fødselen og barselltiden så du får lese hvis du gidder:)Mulig jeg tar bort, om ikke hele, så hvertfall deler av historien etter hvert.


Fødselsopplevelsen og litt til

Kvelden 8. mars følte jeg at det var noe rart, kjentes ut som svake kynnere som kom ganske tett og ikke ville gi seg, men de var så svake at jeg tenkte ikke noe mer over det og sovnet til slutt. Når jeg våknet på formiddagen dagen etter tenkte jeg ikke noe mer på det, men det gikk ikke mange minuttene før jeg kjente takene igjen, litt sterkere enn kvelden før. De kom med 3-6 minutter i mellom, men de var så svake at jeg tenkte at dette kunne ikke være rier. Men de ble etter hvert litt vonde og det satt mye i ryggen, og det skal ikke kynnere gjøre etter det jeg hadde hørt. Men jeg ville ikke ringe sykehuset enda, jeg var jo 33+6 på vei så de ville nok ikke gjøre noe for å stoppe det uansett så jeg ville at Christer skulle komme hjem og at vi skulle spise middag først.

Endelig kom Christer hjem fra jobb, nå var det rimelig vondt og jeg var i grunn ganske sikker på at det var noe på gang. Vi fikk i oss litt middag, ringte sykehuset og dro inn i 5 tiden. Ble satt på sånn registrering, ungen hadde det fint, men jeg var ganske sikker på at den maskinen der ikke klarte å måle riene mine ordentlig for i følge den var det jo nesten ikke rier, men jeg skulle ikke late som jeg hadde peil så tenkte kanskje det faktisk bare var så vondt selv om ikke rien var så kraftige. Så kom vi inn til legen som først slo i hjel litt tid å tok en utvendig ultralyd mens jordmor sjekket urinprøven min, det viste seg visst at jeg hadde en urinveisinfeksjon, og legen mente det var derfor jeg hadde vondt. Han sjekket kjapt med innvendig ultralyd og mente det så greit ut så han ga meg medisiner for urinveisinfeksjonen og mente riene ville gi seg når jeg tok de.

På vei hjem fra sykehuset syns jeg bare det ble vondere og vondere, og jeg syns riene varte lengre enn pausene, men det var jo bare en urinveisinfeksjon så fikk bare bite tenna sammen. Husker jeg tenkte at NÅ gruer jeg meg til fødselen hvis dette bare er en urinveisinfeksjon, hvor vondt skal fødselen gjøre da?!

Kom hjem fra sykehuset i halv 8 tiden. Jeg lå å vrei meg på sofaen, gikk rundt og rundt i stua og fram og tilbake på do og det ble bare vondere og vondere, etter en times tid eller noe hjemme ringte Christer sykehuset igjen og fortlte hvor vondt jeg hadde det, fikke bare beskjed om å ta to paracet og gå mye på do, noe jeg i grunn allerede gjorde! Ble liggende på sofaen en stund til og det fortsatte bare å bli vondere, til slutt begynte jeg å grine og tenkte hvordan i all verden skal jeg klare en fødsel som sikkert er ti ganger verre enn dette?  Christer ringte sykehuset igjen for jeg sa at dette klarer jeg ikke lengre, jeg må få noe skikkelig smertestillende. Fikk komme inn igjen så vi dro inn igjen. Jeg var ikke forberedt på fødsel denne gangen, nå skulle jeg bare inn å få noe smertestillende. Ble lagt med den dumme registeringsmaskinen igjen, denne gangen var det helt grusomt å ligge med de forbaskede strikken rundt magen, i tillegg til at den hverken registerte hjertelyden eller riene ordentlig. Tror Christer var ute tre ganger å sa i fra at det var ubehagelig å ligge sånn og at den ikke registerte ordentlig, men ingen hadde tid og det var vaktskifte. Når det til slutt kom ei inn virket hun irritert for at den ikke hadde registert ordentlig og sa at jeg måtte ligge med det i ti minutter til. Kjente jeg begynte å bli skikkelig irritert nå, jeg lå der å hadde det j... vondt, jeg lå ubehagelig på den benken med de forbaska strikka og dessuten registerte den ingenting skikkelig, men jeg kjente jo at ungen sprella inni der. Jeg var så sinna og det kom sikkert noen gloser ut av meg etter at jordmora var gått ut igjen. Kunne ikke noen se til hel... å gi meg noe smertestillende eller undersøke ordentlig eller noe?

ENDELIG kom det en hyggelig jordmor, hun kom fra fødeavdelingen i 7. etasje for det var ingen av de på den avdelingen jeg lå som hadde tid. Denne dama ble min reddende engel! Kl var litt på 23.00 og hun undersøkte meg kjapt og ble litt satt ut virket det som, hun fikk det plutselig litt travelt med å finne et rom til meg, noe som heller ikke var så lett for det var fullt, men så var det ei som kom på at det ene rommet var det ei som hadde blitt sendt til operasjon i stede så ble sendt inn der. Da vi kom inn spurte jeg jordmora om hun hadde kjent noe åpning eller noe, hm, jaa, sånn ca 8-9 cm sa hun. Jeg fikk helt sjokk!! Herregud, kommer hun faktisk nå tenkte jeg?? Riene ble plutselig ikke sååå vonde og plagsomme lengre, dvs. De var nok like vonde men nå visste jeg at de faktisk førte til noe og at det ikke bare var en urinveisinfeksjon. Jeg sa til Christer at han skulle ringe mamma og pappa siden de ikke visste noe som helst, men han fikk ikke lov av jordmor å ringe noen nå for jeg kunne føde når som helst.

I begynnelsen vandret jeg litt rundt inne på fødestua og syns det fungerte ganske godt som litt smertelindring. Vi ventet egentlig bare på at vannet skulle gå eller pressriene skulle komme, men det tok litt lengre tid enn jordmor hadde trodd. Mens vi ventet satte hun noen akupunkturnåler på meg, noen som skulle virke litt smertestillende og noen som skulle få i gang pressriene. I tillegg masserte hun en del. Testet så vidt lystgass på en rie, men jeg syns bare den masken hindret meg i å få puste skikkelig.

Jeg frøys noe helt vanvittig av en eller annen merkelig grunn for både Christer og jordmor holdt på å svette i hjel. I tillegg sovnet begge armene og kinnene mine, noe som ikke var så veldig behagelig og jeg klarte jo ikke klemme noe særlig i noe.

Kl 01.30 hadde jeg endelig full åpning, hun tok vannet og pressriene kom med en gang etterpå. Kom en annen jordmor og en barnelege inn for å ta henne i mot. Husker ikke hvor mange pressrier jeg hadde, men etter en halvtime lå hun plutselig der å skreik som bare det, de var kjempe inponert over hvor sterk og flott hun så ut til å bare være uke 34. Christer fikk klippe navelstrengen og de løftet henne opp til meg en kort stund før de tok henne ut for å undersøke henne siden hun var litt tidlig. Men de kom ganske kjapt inn med henne igjen og fortalte at hun var en flott jente på 2200 gr. og 44 cm.

Jeg var kjempe lykkelig, men fortsatt litt sjokkert over hva som hadde skjedd! Hun jordmoren fra 7. etage ver virkelig en reddende engel som snudde en veldig frustrerende opplevelse til en veldig god opplevelse av selve fødselen. Men etter fødselen begynte jeg å blø en del, noe som ikke ville stoppe. Jordmor trykket og masserte på magen min for å prøve å stoppe det, hun holdt på i fire og en halv time og magen var så øm etterhvert at fy! Jeg fikk noe drypp, kateter og en sprøyte med noe greier som skulle stoppe det, men ingenting fungerte så ble til slutt kjørt opp på operasjonssalen. Ble lagt i lett narkose og fikk utskrapning, det var visst noe hinnerester som lå igjen. Mistet 2-2,5 liter blod så fikk blodoverføring.

Ble liggende en stund på oppvåkningen før Christer endelig kom ned og jeg ble trilla opp på barselavdelingen der lille jenta vår var. Hun var jo bare helt perfekt!!Liten, men verdens nydeligste!

Barselltiden

Folkene på sykehuset var litt i tvil på om Amalie skulle bli lagt på vanlig barsel eller nyfødtavdelingen i 3. etasje, men siden hun virket så sterk og fin så havnet vi på vanlig barsel. De første dagene var hun flink til å spise, selv om det ble fra kopp siden de ikke ville at vi skulle stresse henne med å ta brystet hvis ikke hun var interessert i det selv, noe hun ikke var så ofte siden hun var ganske sliten pga. Gulsott og umodenhet. Men etterhvert som døgnmengden økte klarte hun ikke helt å følge med og det ble vanskeligere og vanskeligere å få i henne det hun måtte ha. Noen måltider spiste hun kjempe godt, mens andre ville hun nesten ikke i det hele tatt. Hun gikk ikke noe særlig ned i vekt annet enn ca 150 gr. i løpet av de første tre dagene etter fødselen, men hun gikk ikke noe særlig opp heller, gikk opp 8 gr. en dag og dagen etter hadde hun gått ned 4 gr. igjen. Det var flere av barnelegen som snakket om evt. sondemating, men ingen gjorde noe særlig ut av det, og jeg var litt skeptisk for hadde ikke fått noe særlig informasjon om det og så for meg at hun måtte ha en maskin eller noe koblet til seg hele tiden. Men på den 6. dagen så var det en ny barnelege som hadde ansvar for henne og hun gjorde litt mer alvor ut av det og satte seg ned å forklarte meg hvordan sondemating egentlig fungerte. Denne dagen trillet tårene mine omtrent konstant, var nok en blanding av at jeg var sliten, frustrert og lei meg over at Amalie ikke fikk i seg den maten hun skulle og litt lettelse for at det kanskje ble sonde og at det faktisk ikke var så skummelt. Når barnelegen i tillegg fortalte meg om ordningen med NAST som gjorde det mulig å reise hjem med sonde ble jeg så glad!! Kanskje vi skulle få komme oss hjem i løpet av de nærmeste dagene.

Vi fikk snakke med Ingunn i NAST som forklarte oss enda mer om opplegget og det var absolutt noe vi kunne tenke oss, og ut på ettermiddagen dro vi ned på 3D og fikk skrevet henne inn der og lagt inn sonde på lille Amalie. Jeg ble liggende oppe på barsel og hadde med meg Amalie mellom måltidene, på natten var hun bare der nede og ble matet i sonden av pleierne der. Til min store overraskelse fikk vi gang på ammingen med en gang vi kom ned her og, det var ei som tipset om å bruke ammeskjold slik at den lille munnen hennes skulle få litt bedre tak. Føste måltid med ammeskjold tok hun 5 ml av meg, andre måltid med ammeskjold tok hun hele 20 ml av meg. Hun fortsatte stort sett og ta 5-20 ml av meg ved hvert måltid, selv om vi måtte vekke henne stort sett hver gang, noen ganger var det jo umulig å vekke henne og så da ble det bare sonding, men det var jo en stor fremgang fra hva hun tok på barsel – ingenting!

På den 7. dagen fikk vi kommet godt inn i dette med å gi henne mat i sonden selv og på den 8. dagen fikk vi reise hjem. Gud så deilig det var å komme hjem! Nå har vi vært hjemme i to uker og vi koser oss, Amalie har begynt å bli mer og mer våken, og hudfargen blir mer og mer normal. I går, når hun var tre uker gammel veide hun hele 2520 gr. dvs at hun har gått opp ca. 450 gr. på to uker, bare de fire siste dagene har hun gått opp 220 gr. så nå har vi kuttet en del ned på sondingen siden hun mest sannsynslig tar  mye mer av meg ann hva jeg trodde. I dag har hun bare spist av meg og hun har gitt tegn på at hun er sulten selv hver gang hun har fått mat, har blitt litt oftere måltid enn tidligere siden vi ikke har fyllt på med sonden, men hvis hun bare får i seg nok så gjør det jo ingenting om hun spiser litt oftere men mindre hver gang. Skal inn å veie henne igjen på lørdag og hvis hun fortsatt har gått en del opp i vekt så forsvinner sonden, og hvis hun fortsatt har gått opp når de kommer å veier henne på tirsdag så trenger hun den ikke lengre. 

Liten oppdatering 5. april

Sonden ble fjernet på lørdag siden amalie hadde gått opp 125 gr på tre dager, så nå gjennstår det bare å se hvor mye hun forhåpentligvis har gått opp i morgen, er det nok så ser vi nok ikke mere til den sonden:D

Bilder

Et av de første bildene tatt med skikkelig kamera, hadde jo bare med mobilen under fødselen siden det bare var en urinveisinfeksjon så Christer måtte hente kameraet litt senere på dagen 

Fått på seg egne klær, de sykehusklærne var jo bare håpløse pluss at de selvfølgelig var aaalt for store

Her ligger hun i lys pga gulsotten, men ho så heldigvis ut til å trives veldig godt inni der

Hjemme i kurven sin

Stolt bestefar hadde kjøpt t-skjorte til henne

Her har hun dratt ut sonden sin selv så da måtte jo jeg benytte muligheten til å ta noen bilder før de kom å satte i ny, er litt teiprester på kinnet hennes som jeg ikke fikk bort da.

Liten bunad

Da er jeg ferdig med å strikke bunad til snuppa=) Første gang jeg har strikka mønster, og ble egentlig veldig fornøyd med resultatet. har brukt en oppskrift fra Rauma garn eller noe sånt, den var egentlig ikke mindre enn 6 mnd. da så har krympa den litt ved å minske litt på maskeantall og slikt, men turte ikke å minske alt for mye så håper ikke den blir alt for stor til 17. mai=)

Her er et bilde=) skal få kjøpt et par tinnknapper til å ha forran ved åpningen, og  muligens strikke en lue også.

Magen vokser, eller den synker i alle fall

Syns egentlig ikke magen min har vokst noe som helst på 4 uker hvis jeg ser på disse bildene, men den har definitivt sunket en del ja. Bare litt over 7 uker igjen til termin nå=) blir spennende å se når ho kommer! Christer tror ho kommer en av de første dagene i april. Jeg har også hele tiden tenkt i begynnelsen av en mnd, egentlig mai, men etter et lite besøk på føden for et par uker siden er det vel mere realistisk å tro begynnelsen av april. meen det er jo litt skummelt å to at ho kommer før tiden og, for da blir ventetiden veeeldig lang på slutten hvis jeg går over termin.